Hvem beholder hunden?

Om rett til kjæledyr ved brudd 

Når et samliv tar slutt, kan det fort bli uenighet om hvordan man skal dele tingene man har sammen. Det kan bli diskusjon om stereoanlegg, om servise og bil. Disse er ofte mulige å løse fordi folk stort sett klarer å leve med å tape slike ting.  

Det som kan blir vanskeligere og mer sårt, er krangler om hvem som skal få beholde kjæledyr.  

For selv om familier med kjæledyr oftest ser på dyrene som familiemedlemmer, er dyr i lovens øyne først og fremst ting. Det vil si at det i utgangspunktet er de samme reglene som gjelder for stereoanlegg, som gjelder for hunder, katter og kaniner.  

Den som tar med dyret inn i forholdet 

Den enkleste reglen er der en av dere hadde dyret før dere møtte partneren som det nå er slutt med. Her er den klare regelen at det er den som tok med dyret inn i forholdet, som får ta med dyret ut.  

Dette betyr ikke at det må bli slik. I mange saker kan det være at den som kjøpte et dyr ikke er den som ender opp med å ta seg mest av det og være mest knyttet til det. Det kan her, som for alle andre «ting» i et brudd, inngås avtaler med andre løsninger. Det kan også tenkes at en part tar seg så mye av den andre partens dyr og for eksempel betaler fôr og veterinærregninger, at man kan argumentere for at personen eier en del av dyret. 

Dyr skaffet i fellesskap  

For dyr som er skaffet i fellesskap er utgangspunktet vanskeligere. Her kan det nemlig variere mellom tilfeller der dere som går fra hverandre har vært gift, har vært samboere, har hatt delt eller felles økonomi. I mange saker vil begge kunne argumentere for hvorfor dere eier dyret.  

Slike saker kan derfor løses på flere måter.  

Det beste er få på plass en avtale mellom dere. Enkelte velger å avtale at dyret skal bo ett sted, andre avtaler delt omsorg for dyret. Dette vil ofte komme an på hvor god tone man har med en eks-partner. Det kan uansett være fornuftig å gjøre denne avtalen skriftlig og ta med ting som hva man skal gjøre om dyret blir sykt og fordeling av dyrlegeregninger.

En annen ting som bør tas hensyn til, er at mange dyr blir mindre glade i å reise når de blir eldre. Selv om dyr er ting i lovens øyne, sier loven også at de ting med rett for respekt for sin egenverdi, og en avtale bør derfor også ta i betraktning hva som er best for dyret. De fleste dyr kan ha godt av å ha en mer permanent base på ett sted i alderdommen.  

Hvem eier dyret?

Det hender også at det spørsmål om hvem som eier et dyr må avgjøres med rettens hjelp. I slike saker blir det gjerne et spørsmål om hvem som kan bevise at de betalte for dyret, hvem som ble registrert som dyrets eier og hvem som kan bevise at de har fortsatt å betale løpende utgifter som fôr og veterinærregninger. Dette er en sammensatt vurdering og det er ikke mulig å gi noe enkelt svar på hva som blir løsningen. Dersom du vil ivareta din rett til et dyr, er det uansett et godt råd at du passer på å ta din del av regningene. 

Ting som kan komplisere saken 

Oftere og oftere ser vi at spørsmålet om hvem som skal ha et dyr, og da hund især, ikke er så enkelt som et spørsmål om hvem av partnerne som skal ha hunden. Det hender nemlig nå at også oppdretter vil ha et ord med i laget. I enkelte kjøpskontrakter står det nå at hunden skal tilbake til oppdretter ved brudd mellom kjøperne. Dette kan komplisere saken, for det er ikke avklart i jussen om en slik avtale alltid kan håndheves, for eksempel når det er snakk om en eldre hund som ikke har møtt oppdretteren sin på mange år.  

Samlet vurdering

Samlet sett er det mange ting som kan spille inn når et brudd er et faktum og spørsmålet om hvor et dyr skal bo oppstår. Det kan i en del saker være en fordel å snakke med en advokat om hvordan din rett til et dyr står seg. Røseid & Co har erfaring med slike saker.